IDDIS – Norsk grafisk museum – Medier og ytringsfrihet

Avisene ble viktige for ytringsfriheten i Norge og resten av verden. Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, sa paragraf 100 at det skulle være trykkefrihet i landet. Det vil si at myndighetene ikke skulle bestemme hva som skulle stå i avisene, og vi fikk ytringsfrihet. På grunn av dette, ble det startet veldig mange nye aviser over hele landet.

Avisene og journalistene ser det som sin oppgave å være «vakthund» mot myndighetene, ivareta folkets ytringsfrihet, og fortelle folket dersom myndighetene ikke gjorde jobben sin.

Etter hvert kom også radio og TV som tok noe av den samme rollen. Fra 1950 og fremover har det skjedd mange teknologiske endringer, som totalt har forandret måten aviser blir produsert på. Avisene sa «farvel til Gutenberg» da de sluttet å lage avisen med blysats og høytrykk. I 1960-årene begynte avisene å bruke fotosats, hvor fototeknologi «satte» bokstavene på lysfølsomt papir som ble «klipt og limt» sammen til avissider.

Fra 1980-årene begynte datateknologi å gjøre typografene overflødige. Med nye dataprogrammer og andre arbeidsavtaler kunne journalistene selv skrive inn tekstene sine i redigerings-programmer. I 1990-årene kom den neste store omveltningen: Internett. Nettavisene ble raskere i formidling enn papiravisene, ja til og med raskere enn medieformidlingen i radio og fjernsyn.

Kort sagt: Teknologien krever mindre og mindre fysisk plass, teknologien masseproduserer mer på kortere tid, og budskapene når ut til stadig flere mennesker på kortere tid.

De aller fleste var organisert i fagforeninger. Foreningene innen grafiske industri er regnet som svært sterke og med høy sosial profil. Det var vanlig at fagforeningene ikke bare hjalp medlemmene med utfordringer som gjaldt arbeidsmiljø og lønn. Foreningene var også delaktige i medlemmenes fritid. Sangkor, turgrupper, hytteturer og sosiale sammenkomster var populære tiltak som var med på å styrke medlemmenes bånd til foreningene.